Dirigenten

Helge Riise


Høsten 2011 overtok Helge Riise som dirigent, og han har virkelig fått liv i både gamle og nye kormedlemmer.

Helge har drevet som kordirigent hele sitt liv og det er vel ikke mange kor i Bergen som ikke har hatt den glede å bli ledet av ham.
Vi er veldig glade for å ha fått en slik kapasitet til å lede og vise oss retningen på de mange kronglete veier som korsang ofte tar.

Tusen takk for den entusiasme og glede som du gir oss hver torsdag.

Helge Riise, fra fødsel til nå.....

.....og historien er ikke ferdigskrevet.
Dirigenten vår, Helge Riise ble intervjuet i Åsane Tidende, oktober 2023.
Helge har hatt et langt liv innen musikken, og han har ingen planer om å gi seg enda.

HELGE RIISE HAR DIRIGERT KOR I 52 ÅR. DET HOLDT PÅ Å GÅ GALT, MEN EN KLAR BESKJED FRA REKTOR BLE AVGJØRENDE.

Han vokste opp i et virvar av toner, klanger og sang på Hareid på Sunnmøre på 50-tallet. Det måtte bli musikk i livet til Helge Riise med det helt spesielle talentet. Men det holdt på å «gå galt».
Helge Riise er 71 år. Han ble født i 1952 på Hareid på Sunnmøre, og kom til Bergen i 1970 for å gå på musikkonservatoriet som i dag heter Griegakademiet. Han dirigerte sitt første kor året etter at han kom til byen, Laksevåg Damekor.
– Kan du ta oss med til Hareid på 50-tallet, Helge?
– Vi er fire søsken, Bjørn, Grete, Eva og meg, og vi begynte å spille piano da vi var syv år, forteller Riise.
Han kommer fra en musikalsk slekt. Om veien ikke var staket ut, lå det i kortene for Helge Riise at han skulle drive med musikk. Faren kjøpte piano rett etter krigen, hjemmet til Helge var et av de første på Hareid med piano, for som faren sa: «Det er ikke et hjem uten et godt instrument.»
– Både bestefar og broren hans var kirkesangere. Broren til bestefaren min, A. C. Riise, drev det såkalte Riise-koret. Dette var før århundreskiftet, altså det forrige århundreskiftet, sier han og smiler.
– De to var pionerer både i blandakor- og mannskor-sammenheng. Også på mors side er det store kor-tradisjoner, så dette med musikk har vi hatt med oss hele veien. Alle vi fire søsknene begynte som sagt å spille piano som små, og den som var flinkest var min eldste søster, Grete Riise. Hun spilte på mange amatør-konkurranser, og da kunne far være med og spille fele, forteller han.


MOR STO OG PEKTE

– Når vi øvde sto mor der sammen med oss og pekte på notene med en strikkepinne. Hun hadde aldri lært å spille piano selv, men hun lærte det av å passe på at vi øvde og spilte skikkelig. Hun pekte på notene og hun kunne synge dem. Så viste hun oss og slik lærte hun dem. Mor ble så flink å spille etter hvert, jeg husker at yndlings-nummeret hennes var «Livet i Finnskogene» av Calle Jularbos. Hun spilte så det føyk etter, smiler Riise, – men hun hadde lært seg dette ved å passe på at vi spilte det ordentlig, skjønner du?
Faren til Helge, Anders, var sjåfør. Først kjørte han lastebil, men tyskerne konfiskerte bilen hans i 1942. Da ble han drosjesjåfør.
– Da far døde, startet moren min, Kirsten, sykebil-drift på Hareid. Du vet, mor hadde jo fire barn. Trygdekontoret fant ut at for at hun skulle klare seg, så skulle hun få løyve på å kjøre sykebil, så hun overtok drosjen til far, men hun kjøpte også en ny bil, hvor hun hadde båre og skinner som båren kunne skyves inn og ut på.
Riise forteller at det var mye «sang og spel» hjemme da foreldrene hadde samling.
– Det var mye salmer og folkesanger. Da var det jo slik at de gjerne kunne ta seg en liten knert, og så sang de «jeg har båret lerkens vinger», og etterpå tok de en skål til, forstår du? De var veldig frilynte, det var sånn da.


«EG TRUK’JE DET, FAR»

– Hadde du et viktig musikalsk øyeblikk?
– For meg var det Beatles. Det første bandet som vi startet der oppe på Hareid - han som er blitt svogeren min nå, Jens, vi satt helt nederst på voksen-musikken, helt nederst i kornett-gruppen, da var vi unge; det er han som dirigerer Fyllingsdalskoret, Fanakoret og Bøneskoret, vi har delt Bergen mellom oss, sier han og bryter ut i latter.
– Vi var sist ankomne og naturligvis dårligst av alle i voksen-musikken, så spurte jeg Jens: Skal vi starte band? Ja, sa han. På den tiden spilte jeg gitar, svogeren min spilte bass. Senere har jeg gått over til keyboard. Jeg hadde fått el-gitar av mor til jul da jeg var 14 år. Jeg hadde drømt om og sett på denne gitaren en stund, man bestilte på postordre, 298 kroner. Mor mi har verken før eller siden kjøpt noe på postordre, sier han.
Helge Riise begynte på realskole, men fant ut at han ville slutte og i stedet dra til sjøs og bli stuert. Faktisk dro han til Grønland og var borte i tre måneder. Da han kom tilbake, tok han mot til seg og gikk frem til rektor Brandal, som var en stor mann med svære hender, og sa: – Brandal, jeg tror jeg må slutte på realskolen.
– Han la hendene tungt på skuldrene mine og sa: «Eg truk’je det, far.» Da ble det slik. Og så tilfeldig kan livet være. Jeg skulle som sagt bli stuert, men fortsatte i stedet på realskolen og senere musikkonservatoriet. Det er jeg sjeleglad for i dag.
For hyren etter tre måneder hadde han nok til et orgel høsten 1968.
– Vi spilte Beatles og Hollies, alt med sang og flerstemt, vi var jo to dirigenter i dette bandet, og de to andre var gode sangere, så alt vi fremførte sang vi flerstemt.
Dette var i 1969 på Hareid, og de kalte bandet for Jude, som i Beatles-sangen. De møtes fremdeles hver Sankthans på Hareid. Selv om Helge var yngst, arrangerte han alt som de sang.
– Det lå nok i meg. Og det har vært min fordel hele tiden; når jeg hører en melodi, så kan jeg spille den og besifre den med det samme uten å tenke. Det er ikke fordi jeg er så glup. Men du kan si det er en gave jeg har fått. Jeg var på en måte disponert til dette på forhånd, hodet mitt var klart for å ta imot og bruke musikk. Da jeg fikk trompeten i hendene som ung, kunne jeg spille melodier med det samme. Så jeg ser på det som en gave jeg har fått. Noen kan skrive. Noen kan male et bilde. Noen kan skjære ut figurer av tre. Jeg kan spille, besifre og arrangere og ser det med en gang, og så har jeg utviklet dette gjennom årene.


LENNON/MCCARTNEY OG ANDERSSON/ULVAEUS

– Hva hørte du av Beatles?
– Sånn umiddelbart tenker jeg på «If I fell » og «And I Love her» fra «A Hard Day’s Night» fra 1964. Det var en rekke tidligere melodier av Beatles på 60-tallet som gjorde inntrykk, og så kom de med «Eleanor Rigby» etterhvert. Det er noe som skjer når jeg hører de tidligere Beatles-låtene.
– For en gave Paul McCartney og John Lennon må ha hatt?
– Om de hadde! Husk på at disse tidlige låtene som de skrev, fikk de til med en gang. Det er jo det samme med Benny Andersson og Björn Ulvaeus i ABBA; nesten alt de skrev ble slagere.
– De har vel knapt skrevet en dårlig låt?
– Nei, de får det ikke til. Faktisk, altså, om de hadde prøvd så hadde de ikke fått til å skrive dårlige låter.
Vi ler.
– Evert Taube er et annet eksempel. Han har fantastiske låter og gode tekster som står seg den dag i dag. «Så lenge skuta kan gå…». Så Evert Taube og ABBA er de to største slager-komponistene i Norden.
– Fins det noen artister fra de siste 10-årene som har markert seg, synes du, det fins jo noen å ta av, Prince eller Pink Floyd, for eksempel?
– Pink Floyd er fantastisk. Men du kan ikke ta det frem og synge disse melodiene, eller sette deg ned og spille de på piano. I Norge har du Åge Aleksandersen og Bjørn Eidsvåg og Halvdan Sivertsen, som har skrevet melodier som har overlevd i flere tiår og som vil bli husket i flere tiår fremover. Odd Nordstoga er også på vei til å bli en slik artist som vil bli husket, mener 71-åringen.


– MÅ HA NOE Å GJØRE

Det er ikke som musiker han har tjent til livets opphold.
– Jeg har levd av å jobbe i kulturskolen på Osterøy, hvor jeg var musikklærer både i kulturskolen og i grunnskolen. Jeg pensjonerte meg da jeg var 66 år. Så nå er jeg vel først og fremst pensjonist.
Det er et understatement. Helge Riise hviler ikke. I tillegg til å være kapellmester når Åsane Seniorteater setter opp sin forestilling fredag 27. oktober, er han dirigent for Bergen Shantykor, Korinor, Hjelmåskarane, Alver koret, De Lystige Seniorer og Den Gamle Garde.
– Jeg gjør jo dette fordi jeg må ha noe å gjøre.
– Hvorfor?
– Jeg liker ikke å … altså, hvis jeg ikke hadde hatt en hobby, for jeg har kombinert arbeidet i kulturskolen med hobbyen min, eller kall det en livsstil, som er å dirigere, det er det jeg har lyst til å drive med – hvis jeg ikke hadde hatt noe å fylle fritiden med, så hadde jeg lagt på sofaen og sett på nyhetene på TV 2 fra morgenen og utover til de begynner på runde fem med de samme nyhetene, og hva skal jeg ta meg til da?
Han fortsetter.
– Hver morgen står jeg opp sammen med kona, Marianne, vi spiser frokost sammen hver morgen, så kjører hun på jobb her på Åsane videregående skole, hun er lærer, vi bor rett over Plantasjen.
– Vi har hatt det slik fra dag én. Frokost i lag etter at vi flyttet sammen. Vi bruker en halv time på det, og så snakker vi litt om hva som skal skje i dag. Hun synger i Korinor, blant annet.
Han ringer sin kone.
– Hei, det er meg, hvilket år var det vi giftet oss?
– 2000, svarer Marianne på telefonen.
– Du vet jo at det ikke er begge deler av hjernen som fungerer like godt, sier han til Marianne i telefonen.
De har vært sammen i snart 30 år får vi vite.
– Jeg vil si det var en suksess, sier Marianne og smiler gjennom telefonen.
– Journalisten kan jo bare se for seg oss to og seks unger, legger hun til.
– Jeg hadde tre og hun hadde tre, forklarer Riise.


ET MØTE I MUSIKKEN

– Vi møttes gjennom musikken. Jeg hadde «Helge Riises orkester», og det sto på bilen som jeg kom kjørende i. Jeg hadde handlet på Mekka. Så kom det en Toyota og sperret meg inne på parkeringsplassen. Og det var Marianne. Hun kom bort til meg og sa: «Er du Helge Riise?» «Ja», sa jeg. «Ja, du skjønner vi trenger en dirigent», sa hun. Hun hadde akkurat startet Bergen Vocalis. Judith Guldbrandsøy ordnet det slik at vi fikk være i Helan & Halvan i fire-fem år. Jeg visste ikke da at vi skulle komme sammen, selv om jeg syntes hun var rasende flott. Hun spurte om jeg kunne bli dirigent, «nei,» sa jeg, «det blir vanskelig for jeg har bare én dag fri i uken, og det er onsdag», og da sa hun: «Det var bra, det er akkurat den dagen vi har tenkt å øve». Og sånn ble det. Hun ga seg ikke så lett. Jeg var dirigent der i fem år.
– Hvor mange kor har du dirigert disse femti årene?
– Over tjue kor, tror jeg, sier Helge Riise. Nonen har vi nevnt, og Helge nevner noen til: Bergen Mannskor, Breistein Mannskor, Tertnes koret, Osterøy koret, Salhus Mannskor, Hordvik Bygdekor og Bergen Shantykor.
– Hva gir det deg?
– Det er litt forskjellig. Noen ganger føler jeg at har brukt veldig mye krefter og ikke alltid fått full uttelling for det. Men jeg har som et mål å vite at all god pedagogikk og lærdom bygger på at du repeterer. Noen ganger må du ta et steg tilbake. Neste gang har du kommet et lite stykke lenger, og sånn holder vi på. Så spesielt med eldre så er dette med gjentagelse og repetisjon - det gir mulighet til å bli flink. Jeg ser det med «Den eldre garde», vi hadde to fulle hus med Evert Taube på i Teaterkjelleren på Den Nationale Scene, helt fantastisk. De gjorde en utrolig flott jobb. Så blir det Åsane kulturhus 1. november, og Fana Kulturhus 15. november.
– Det er krevende?
– Du bruker mye energi, det er ikke snakk om å ha på seg jakke på disse øvingene, du gir alt og blir utkjørt, du må jobbe deg gjennom vanskelige partier og ting tar tid, men resultatet blir bra til slutt, og i dag har jeg fem kor, Bergen Shantykor, Korinor i Hordvik, Hjelmåskarane, Alverkoret, Lystige Seniorer og så har jeg Den Gamle Garde som skal ha Evert Taube.
– Det er forskjellige kor, med forskjellige nivå, forskjellige personligheter og typer og ulike behov for oppfølging av meg.


HUSKER IKKE NAVN LENGER

– Har dette noe å si for din helse?
– Jeg kjenner i hvert fall at det spruter av endorfiner når jeg er i jobb. Jeg gleder meg til kor-øvingene. Så jeg tror det er bra, i motsetning til fjernkontrollen, som mange griper til, den kan jo være drepende. Men jeg er kommet dit i dag at jeg ikke husker navn lenger, og jeg er avhengig av å ha alle avtaler inn i den digitale avtaleboken på mobiltelefonen, her står alt jeg skal gjøre dag for dag.
– Paul McCartney har bikket 80 og er på turné igjen? Da kan vel du, som er ti år yngre, også holde på?
– Ja, det tenker jeg må være et godt mål.
– En som jeg har skrevet melodier med, Audun Sjøstrøm, lurte på om han var for gammel for å stå i Bergen Mannskor. Men så hadde han sett på et program om Rolling Stones, disse tre som er igjen, Mick Jagger, Keith Richards og Ronnie Wood. Da han så dem tenkte han: Kan de holde på så kan jeg også.
Lørdag 4. november kan du oppleve Bergen Shantykor og Slogmåkene med Helge Riise som dirigent i kultursalen.
Han er også aktuell som dirigent for «Den Gamle Garde» som setter opp «Så lenge skuta kan gå - Evert Taube i ord og toner» i Åsane Kulturhus 1. november og i Fana Kulturhus 15. november.


HUSKER IKKE NAVN LENGER

– Har dette noe å si for din helse?
– Jeg kjenner i hvert fall at det spruter av endorfiner når jeg er i jobb. Jeg gleder meg til kor-øvingene. Så jeg tror det er bra, i motsetning til fjernkontrollen, som mange griper til, den kan jo være drepende. Men jeg er kommet dit i dag at jeg ikke husker navn lenger, og jeg er avhengig av å ha alle avtaler inn i den digitale avtaleboken på mobiltelefonen, her står alt jeg skal gjøre dag for dag.
– Paul McCartney har bikket 80 og er på turné igjen? Da kan vel du, som er ti år yngre, også holde på?
– Ja, det tenker jeg må være et godt mål.
– En som jeg har skrevet melodier med, Audun Sjøstrøm, lurte på om han var for gammel for å stå i Bergen Mannskor. Men så hadde han sett på et program om Rolling Stones, disse tre som er igjen, Mick Jagger, Keith Richards og Ronnie Wood. Da han så dem tenkte han: Kan de holde på så kan jeg også.
Lørdag 4. november kan du oppleve Bergen Shantykor og Slogmåkene med Helge Riise som dirigent i kultursalen.
Han er også aktuell som dirigent for «Den Gamle Garde» som setter opp «Så lenge skuta kan gå - Evert Taube i ord og toner» i Åsane Kulturhus 1. november og i Fana Kulturhus 15. november.
Søk
Driftes av Styreportalen AS